Hvordan kan du uttale deg om diagnoser?

Hvordan kan du uttale deg om diagnoser? fikk jeg spm i går etter innlegget jeg la ut. Eller hvordan kan du tro at du hadde fått en diagnose om du gikk på skolen i dag?

Jeg uttalte meg ikke om diagnoser, jeg spurte om det var inn å gi folk diagnoser. Jeg skrev heller ikke at jeg hadde fått en diagnose, men lurte på om jeg kunne ha fått det . Grunnen til at jeg lurte på det er for at jeg har jobbet med den del unger og ungdom som jeg plutselig får høre at han/hun skal til utredning for feks ADHD. Det har ofte vært noen jeg kanskje har sett meg selv i og hvordan jeg var på skolen. Blid,aktiv,behov for oppmerksomhet, litt engstelige( uten at så mange viste det) og ganske ukonsentrert så lenge det ikke er noe spennende som skjer. Derfor lurte jeg på om jeg også kanskje hadde blitt en ADHDkid som jeg hørte en på 10 sa om en i klassa si her om dagen.

Fikk ett fint svar i går av ei jeg kjenner som jobber innenfor faget: Dessverre så er ting i praksis mer komplisert enn i teorien. I teorien kan man forstå at ulike elever har behov for ulik lærearena, men i et lovverk i skolen som gir begrenset med valgfrihet rundt tilpasset læring. Det dreier seg med andre ord ikke utelukkende om økonomi. I forhold til ADHD diagnosen så er det også dessverre slik at flere foreldre må godta og akseptere en slik diagnose for å få den oppfølgingen barnet deres trenger i skolehverdagen da man ikke bare får det sånn uten "videre" dessverre. Så til populariteten, jeg tror vi mennesker har behov for å søke svar på alt mulig. Samfunnet vårt er dessverre blitt slik at vi ikke kan leve utenfor boksen uten at noen skal stille spørsmål om hvorfor. Det er ikke godt nok å si, jeg bare er sånn. Mennesker med utfordringer i hverdagen blir dermed presset av oss andre inn i en sirkel med evige forklaringer og det blir mye lettere å si jeg har ADHD for å bli akseptert for den man er, og ikke minst akseptere seg selv. Heldigvis går verden framover, også i psykologistolen. Flere og flere faggrupper får øynene opp for ny forskning og nye teorier. Nå er det traumebevisst omsorg som er i vinden og den tredelte hjernen er verd å sette seg inn i for de som ønsker å forstå på et litt dypere plan.

Fint å få litt innsikt fra folk som kan dette og jobber med det daglig. Helt tragisk at man må akseptere en slik diagnose for å få den oppfølgingen man trenger videre. Veldig bra at som hun skriver her at verden går fremover og fler og fler faggrupper begynner våkne.

Det blei mye skriving om andre læringsarenaer og mestring i går under innlegget. Det at man ikke duger i Nynorsktimen eller mattetimer på skolen betyr vel ikke at du er komplett idiot . I margen min på U-skolen etter nynorskstilen var ferdig rettet av læreren i skjorte som var lik hyttegardinene våre så sto det, Nynorsk Jan- Kåre ikke svensk.Matte var jeg så dårlig i at jeg måtte ha hjelp av tanta mi( som var mattelærer)etter skoletid for å i det heletatt klare en NG som det het da eller en 2'er. Det er ikke morro for en som ikke er skoleflink å høre om alle de andre som får 5-6 i snitt, da føler man seg bare enda dummere der og da. Gym var jeg god i da så den har jeg brukt ofte mot de som var gode i matte Hehe, pass deg du matteprofesor ellers så løper jeg fra deg ;)

Jeg ser den i ettertid at jammen hadde det vært morro og blitt utplassert den tida der, bare en gang i uka for å drive med noe annet enn skole. Drive med noe en selv hadde ønsket bare for å føle mestring . Det er ikke sånn at jeg sleit eller noe sånn men jeg gav egentlig litt faen for jeg viste at jeg ikke var god på skolen. Var knallhappy med en 3'er de gangene det skjedde. Jeg tror det at å la elever som sliter i skolen få utfolde seg andre steder en på skolen er viktig. La de slippe til og ønske seg Evt steder å være med å bidra en gang i uka, feks barnehage, gamlehjem,gårdsarbeid, dyreklinikker osv. Vil tro at mor og far får mere å snakke med barnet sitt etter endt arbeidsdag enn etter hele skoleuka. Kanskje får de ett mere fornøyd barn som muligens klarer en karakter opp i enkelte fag også.Kanskje finner en også ut at det ikke var tabletter som skulle til for å skjerpe konsentrasjonen litt, men MESTRINGSFØLELSE.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er ingen fagperson, lege, psykolog, terapeut eller noe, men jeg har mine meninger og de trenger du absolutt ikke være enig i. At det blir litt blest rundt dette temaet kan hvertfall hjelpe mange, så om du vil dele innlegget er du hjertelig velkommen til det . Legger med noen bilder av glade folk og dyr siden jeg mener at dyr ofte kan redde mennesker som er langt nede opp igjen.

5 kommentarer

Marianne Skarsethstuen

27.04.2016 kl.13:25

Det dere driver med er helt fantastisk! Og det er et tilbud jeg håper stat og kommune, skoler og barnevern er villige til å bruke litt penger på framover. At kontakt med dyr og naturen er god terapi for både kropp og sjel, DET er i hvert fall noe jeg tror de fleste av oss kan være enige om!😊 stå på!👍

Jan-Kåre Heiberg

27.04.2016 kl.14:15

Takk Marianne :).synd det skal være så vanskelig for politikerne å skjønne det. Vi har kontaktet mange og tilbydt forskjellige opplegg men det som det ender med er at de spør om jeg ikke vil være støttekontakt.. Det syns jeg nesten er frekt så har sagt klart fra om det. Jeg har vært støttekontakt og avlaster i 11 år og det er ikke mye å leve av. Men koslig er det da :)

Kristin

27.04.2016 kl.23:57

Hei!

Jeg er utdannet lærer og spesialpedagog, og har mange ganger tenkt det samme som deg. Når jeg tenker tilbake på klassen jeg gikk i på barneskolen, lurer jeg ofte på om en tre-fire av dem jeg gikk i klasse med hadde fått en ADHD-diagnose om det hadde vært i dag. Det er som hun du kjenner skriver, at dessverre har samfunnet alltid et stort behov for å kategorisere alt og alle for å skape orden og logikk. Da er det enklere å sette en diagnose enn å se enkeltmennesket.

For en stund siden hørte jeg en historie av en som jobber med psykisk utviklingshemmede, der en av dem hadde sagt til ham: "Har jeg Downs syndrom? Det kan ikke stemme. Jeg er jo bare meg." Slik er det også med alle elevene jeg har hatt gjennom årene med utallige forskjellige diagnoser. De er bare seg selv, og uansett hvilken merkelapp som settes på dem, så har de fortsatt de samme behovene som alle andre: å bli sett, å føle seg viktig og å føle mestring.

Dessverre er skolen i dag preget av hundrevis av læremål, knapt med tid til å nå dem, og få ressurser. Jeg håper jeg i løpet av min tid som lærer får oppleve at alle elever får en arena der de kan føle mestring, om det er på, eller utenfor skolen.

Så til slutt, tilbake til barneskoleklassen jeg gikk i; alle disse barna som ikke passet inn i kategorien "normal", fant heldigvis sine arenaer der de kunne føle mestring, og jeg tenker at det var jammen godt de ikke fikk noen diagnose. Mange BLIR diagnosen sin, fordi alle forteller dem at de er som den, men egentlig er de jo bare seg selv. Heldigvis :-)

Håper at ressursene blir forvaltet annerledes framover, og at slike tiltak som blant annet du står for, kan bli det beste læremålet av dem alle: å mestre å være seg selv :-)

Anja

28.04.2016 kl.08:03

Jeg er en av de som synes det er supert at mitt barn har diagnose ADHD. Jeg kan nemlig få henne til å bruke sine ressurser riktig. Hun har ingen tiltak rundt seg, ingen medisiner, hun mestrer skolen bedre enn mange o klassen og er super flink faglig. Mestrer de fleste utfordringer og er en stor ressurs i familien. MEN det hjelper svært lite når man må jobbe hardt for det sosiale liv. Å ikke klare de sosiale kodene , ikke klare å opparbeide ett vennskap fordi man ikke klarer å kontrollerer impulser og sinne. Er tøft. Å være 12 år uten venner er ikke veldig bra. Da blir alle arenaer vanskelig uansett hvor god du er i alt annet. Jeg er enig i hva du spør om. Kanskje det er inn å gi en diagnose , kanskje mange tyr til å godkjenne fordi de er helt utmattet? Avlastningshjem og støttekontakter skulle vært promotert på samme måte som fosterhjem. Samme lønnsnivå burde det også vært så kanskje interessen for å bli det hadde vært større. Barn med det behovet hadde også fått oppleve det lille ekstra sosiale de trenger for å være "komplett". Og vi voksne hadde hatt mulighet for å samle energi. For å være foreldrer til ett ADHD barn byr ikke bare på masse glede men også en litt utfordringer. Mitt barn driver med hunder. Mestrer det fint om hun har rett veileder. For som oftest møter de bedrevitere og mister mestringsfølelsen fort. Keep UP det good work og krysser fingrene for at myndigheter ser det dere ser.

28.04.2016 kl.09:22

Dette er sånne innlegg jeg leter etter, innlegg fra mennesker med erfaring . Tusen takk for at dere deler. At man som Kristin sier blir diagnosen sin kan vel fort skje ja når man først har fått den og det er ganske skummelt, plutselig skylder både foreldre, lærere og venner på at "han" har ADHD så derfor...... Avlastning og støttekontakt er en kjempefin og trivlig jobb, men som Du sier Anja, hadde den vært litt bedre betalt så du etter en kino tur hvor du har kjøpt deg en cola og en popcorn kanskje sitter igjen med litt mer enn en 100 lapp etter noen timer på jobb.Man skal ikke ta en slik jobb å gjøre det for pengene sin del, men slik denne stressede verdenen har blitt så er det tid og penger det står på for mange.Både jeg og Marthe er støttekontakt og avlaster for en gutt og ei jente og vi stortrives med det. Jeg syns både dere foreldre og lærere er flinke og henger ikke ut noen av dere, det er systemet som svikter. Selvfølgelig er det noen foreldre og lærere som også svikter innimellom men de fleste vil barna og elevene sine det beste hvis ikke burde de ikke ha noe med de å gjøre !!!!Stå på å stå på deres så kanskje vi får til noe sammen :)

Skriv en ny kommentar

Jan-Kåre Heiberg

Jan-Kåre Heiberg

34, Gjøvik

Skjeggløs,barnslig friluftsliventustiastisk gladkar fra Gjøvik på 34 år. Jeg er med og eier to friluftsbaserte firmaer, det ene heter Over skog og Heiberg(OSOH) og det andre heter Tentipi Rental Hamar(TRH). Osoh er ett friluftsbasert eventfirma på Gjøvik mens TRH er ett lavvoutleiefirma som har base på Nes på Hedemarken. Ikke i nærheten av rik på penger men begynner bli rik på opplevelser, noe jeg setter mye høyere siden man bare(tror jeg) lever en gang. Jeg lever ett veldig aktivt liv utendørs med mye tur i skog og mark både på fritiden og i jobb.Har 20 hunder, ei knall pen,snill,fin og tålmodig dame og ett hus delvis på landet. Følg meg her og se hvordan du faktisk kan kombinere jobben med hobbyen og leve ut drømmen. Du må tørre å prøve selv om veien kan virke lang, du kommer frem selv uten kart og kompass. ALT ER MULIG

Kategorier

Arkiv

hits